Den klassiske desentraliserte arkitekturen i biler består av opptil 100 styreenheter, hvor hver styreenhet er tildelt en bestemt funksjon: motorstyring, airbag, ABS/ESP, setejustering, klimaanlegg og mye mer. Hver styreenhet fungerer selvstendig og kommuniserer med andre styreenheter via gateways.  

I løpet av de siste tiårene har den desentraliserte arkitekturen gjennomgått en historisk vekst, og hver nye funksjonalitet ble supplert med en ny styreenhet. I dag når den imidlertid sine grenser: Økende funksjonalitet øker installasjons- og kablingkostnadene i kjøretøyet betydelig.

I domenearkitekturen blir styreenhetene samlet i ulike funksjonsområder. Hvert domene er ansvarlig for et bestemt område av kjøretøyet, for eksempel drivverk, infotainment eller sikkerhet. Den overordnede styringen av et domene utføres av en egenstående High Performance Computer (HPC). Denne koordinerer styreenhetene innenfor sitt domene. For funksjonsområdet sikkerhet vil dette for eksempel være styreenheter for førerassistansesystemer, ABS/ESP og styresystemer.

Sammenlignet med den desentraliserte arkitekturen reduseres kabling- og installasjonsarbeidet på grunn av det mindre antallet innebygde styreenheter. Domenearkitekturen kan dermed også bidra effektivt til kostnads- og vektreduksjon sammenlignet med den desentrale arkitekturen. I tillegg kan tilleggsfunksjoner integreres i etterkant med liten innsats.

I sonearkitekturen skjer struktureringen ikke basert på domener, men etter lokale soner. For eksempel samles flere funksjoner innenfor en sone i bilen. Dermed kan også funksjoner som drivverk og infotainment samles og behandles i en sonekontroller. Den overordnede styringen av de ulike sonekontrollerne skjer via en sentral HPC. Fordelen er åpenbar: En reduksjon av styreenhetene og kablingen med opptil 50 prosent.

Kravene som dette stiller til en HPC er store: Ikke minst behandlingen av bildedata innen infotainment eller kamerasystemer for autonom kjøring krever sikker høyhastighets dataoverføring med korte forsinkelser. Samtidig må det under ingen omstendigheter oppstå feil i signaloverføringen – påliteligheten må være sikret til enhver tid.  

Høy ytelse, rask og fremfor alt pålitelig dataoverføring – noen ganger under ugunstige miljøforhold – er derfor også krav som stilles til de innebygde kontaktene.